Aaah.. Da har jeg nesten akkurat satte meg ned med en røyk etter middag og en lang skoledag.. Nå er klokka 15.25, og jeg er utslitt. I alle fall, nå tenkte jeg å skrive en tekst som gjelder mitt liv som homofil, ettersom jeg har fått en del spørsmål og gransking om dette.
"Hvordan fant du det ut?"
Det begynte allerede i 6-7års alderen da jeg og søstera mi satt og lekte med barbie dukker. Altså..? Hvor mange gutter gjør det? Men jeg ville alltid gjøre det i skjul. Kom det noen, som mamma, pappa eller værre onkler, tanter så var det bort me de med en gang. Så har jeg en tante som er ganske nær som bor veldig nært også, der jeg var hele tiden da jeg var liten. Hun hadde en dukke med ganske langt hår som jeg likte å fikse. Men som vanlig, var det bort med den om noen kom. Jeg likte heller ikke at hun så på meg da jeg gjorde dette. Satt meg helst under teppet eller noe. Og jeg har alltid gått mye bedre sammen med jenter enn gutter. Fra helt siden jeg ble født har jeg hatt en venninne som har vært både kjæreste, bestevenn og uvenn, men som alltid har vært meg veldig nær og som jeg fortsatt kan stole på. På skolen gikk jeg alltid sammen med jentene, og ifra første skoledag har jeg hørt "homo" rundt ørene på meg omtrent hver eneste dag. Dette fikk jo meg også til å tenke! Egentlig har jeg visst det så lenge jeg kan huske, men har alltid fortrengt det. Det mange lurer på, er vel det at jeg var sammen med ei jente i 1-1,5 år eller noe, men det kommer jeg tilbake til litt senere. Jeg har også hatt flere jentekjærester enn jeg kan telle. Alltid likt å prøve nye ting, og "nøtt, sannhet eller prosent" var svært populært tidligere i min barndom.
Meg som liten
"Hvordan vet du det?"
Som omtrent ALLE andre homofile har jeg vært sammen med det motsatte kjønn, og det er noe som er 100% normalt. Og jeg har vel vært en aldri så liten "player" opp igjennom åra på barneskolen. Det er vel ikke mer enn 3-4 i jenter klassen på barneskolen jeg ikke var sammen med, eller ihvertfall kyssa med. Som sagt, jeg fortrengte det. Allerede på slutten av barneskolen begynte det å skje ting med meg. For å si det sånn så kom jeg tidlig i puberteten og ting skjedde med andre "nyskjerrige".
"Frykten"
Sukk.. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har bedd til Gud om jeg ikke kan få være normal! Hvorfor kan ikke jeg også få være som alle andre? HVA er galt med meg? De spørsmåla har skjært meg i brystet oppigjennom. Jeg ville være en normal gutt som spillte fotball og likte gutte-greier. Men det er jeg ikke. Redselen for hva som kom til å skje om jeg kom ut var helt forferdelig, så derfor gjorde jeg som omtrent alle andre homofile det at jeg tenkte jeg skulle leve livet som hetero. Men det går faktisk ikke. Noen få, får det sikkert til. Men det å leve som noen andre for resten av ditt liv når du får ett liv vil ikke jeg ihvertfall. Og jeg, som veldig mange andre tenker at det er ikke menneskelig å være homofil. Tenk om alle skulle være homofil. Det hadde ikke gått liksom, så derfor er det faktisk ikke menneskelig. Men vi homofile kan fortsatt ingenting for det. Og helt ærlig, kunne jeg velge nå, ville jeg ikke valgt å være hetero. Ærh, være akkurat som alle andre? Neh, faktisk så syns jeg det at jeg er homo og måten jeg takler det på er med på å forme meg, og får meg til å være den jeg er. Så nei, jeg ville ikke forandra noe som helst.
"Komme ut"
Det å komme ut er en veldig vanskelig ting for veldig mangen homofile, - også for meg! Det er ikke så altfor lengesiden jeg kom ut, heller. Husk overskriften, og at dette er sånn jeg har følt det, og at jeg ikke snakker for alle andre homofile. Hele greia var veldig spontan egentlig. Jeg satt hjemme en helg og hørte på deppemusikk og var ganske frustrert over alle spørsmålene. Jeg tente en røyk for å roe ned nervene. Begynte som smått å skrive noe på en sånn "spørsmålsgreie" her på bloggen, før jeg skreiv det på facebook. Merkelig nok har jeg KUN fått posetive tilbakemeldinger. I og med at det er såpass uvanlig å komme ut i så ung alder som jeg var, så er det ganske rart. Jeg har ikke fått høre noe negativt om det i det hele tatt fra folk jeg kjenner hittil. Og det at jeg er en såpass feminin gutt som jeg er, var jeg forberedt på både slag og spark. Men jeg fikk veldig mye støtte, fra både familie og venner. Det er ett par ganger jeg får en stygg kommentar på bloggen fra en eller annen, men seriøst.. Jeg ler. Jeg har bygd opp selvtilliten min i flere år, og den er så stødig som den blir nå. Jeg føler jeg har rett til å være stolt over meg selv, som alle andre homofiler som kommer ut. Jeg greide dette helt selv, uten hjelp fra psykolog. Dette er noe som gjelder kun meg, og da blir du ganske godt kjent med deg selv. Det er en utrolig befrielse. Det er som du oppnår noe, og som livet ditt kan begynne.
Den første personen som fikk vite noe utenom noen venner, var søstera mi. Hun er en jeg alltid har stolt på og er min aller beste venn som har reist meg så mange ganger jeg har vært nede på bunn. Det er jeg så utrolig takknemmelig for! Den andre, var mamma. Hun maste og maste i bilen om dette homo-greiene. Jeg holdt på å klikke, hørte nærmest suselyden i ørene mine. Da brøt jeg ut "JAAAA, MAMMA. Jeg er homofil!" Da svarte hun meg ikke på noen sekunder, for selv om hun har "visst" det veldig lenge, var det fortsatt et sjokk for henne, som for alle andre. Forresten: Oppsøk psykolog, om du har trangen for det! Ikke føl deg svak fordet. Jeg er stolt over at jeg ikke gjorde det, i og med at jeg greide det selv om jeg var svak nok som det var.
"I skapet"
Da jeg enda var i skapet fikk jeg spørsmål hele tiden etter det ble slutt mellom meg og hun jeg var sammen med om det var fordi jeg var homofil. Nei, sa jo jeg. Og jeg har også fått spørsmål om hvordan det gikk an at vi var sammen hvis jeg liksom er homofil: Ting var annerledes mellom oss, og hun var min bestevenn og hadde vært det i ett par år. Mer er det ikke å si om den saken! Det hadde nok aldri skjedd igjen, for jeg lover dere, det var sykt vanskelig!
Jeg vil også bare si takk til ALLE som har støttet meg, for jeg tror egentlig ikke jeg har fått sagt det nok. Setter stor pris på det!
Virker vel som jeg sliter med dette, men det gjør jeg ikke. Ikke i det hele tatt.
(Sorry hvis dårlig skrevet, orket ikke skrive så mye, og prøve å skrive perfekt..)
Noe mer dere lurer på?
